Endelig hjemme igjen

Ja. Vinterferien ble ikke helt slik som jeg hadde tenkt meg, engntlig ganske lagt ifra og.
Jeg havna nemmelig på sjukehuset, i ambulanse.
Men først, skal jeg fortelle om tiden før jeg ble sjuk.

Tiden før jeg ble sjuk, var ganske koselig.
Jeg hadde besøk fra Sauda, av en venninne. Hun kom på fredagen, og da var det bare hjem å ete. Hjemme hos meg fikk hun også treffe to av de beste venninne mine. Vi hadde taco, så filmer, spilte spill, og koste og riktig så masse. Da vi la oss til å sove, var vel klokka halv ett.
Lørdagen sov vi lenge, og spiste god forkost. Så tok vi bussen til byen. Vi gikk rundt å kikket, og kjøpte masse dill-dall. Tilslutt ente vi opp på Hennes & Marutiz, i en og en halv time. Prøverommet så bomba ut etter oss, for å si det sånn.
Hjem igjen, ete ennå mer mat og ennå mer film. Nok en send kveld.
Søndagen sov vi lenge, og på kvelden skulle vi på kino å se "Mannen som elsket Yngve". Men da vi kom ned til kinoen, var det veldig masse folk der, så vi fikk ikke biletter til den filmen, eller noen andre.
Som en liten trøst ble vi intervjuet av en journalist, fra Rogalands Avis.
Her er linken til artikkelen, http://www.rogalandsavis.no/nyheter/article3360532.ece
Stakkars journalisten, noen babla litt for mye til at han fikk alt rett.
Vi ble også tatt bilde av og sånt. Vi diskuterte litt frem og tilbake om vi skulle ta toget til Sandnes, for å få på kino der, men vi kom aldri så langt. Igjen ente vi opp med film hjemme hos meg.
Mandagen kom, og ble en dag lik dem andre. Venninna mi tok båten hjem klokken åtte på kvelden, og jeg gikk faktisk rett å la meg etterpå. Det var da alt dette begynte.

Det ble en veldig lang kveld, med lite søvn. Mamma vekka meg annenhver time, og var redd for at det gjerne kunne være hjernehinneletendelse. Jeg hadde masse rød utslett på armene, og jeg hadde nesten 40 i feber. Da morgenen endelig kom, gikk mamma noen timer på jobb, og broren min på 12, fikk ansvaret for meg. Men mamma hadde på følelsen av at dette kunne være ganske alvorlig, og dermed kom hun hjem fra jobben i halv ett-tiden. Hun fikk meg på badet, og der besvimte jeg. Denne hendelsen husker jeg selv lite fra, men jeg husker enda godt hva jeg våknet opp til. Broren min som stormet ned trappen, og mammas skingrende stemme som ropte navnet mitt. Jeg orket ikke å svare, men fikk med meg alt som dem sa. Noen minutter senere ble jeg hentet av ambulansen. Legevakten neste. Og fra legevakten til akuttmottaket. Derfra ble jeg flyttet på femmanns-rom. Fremdeles hadde jeg store smerter, og utslettet var blitt enda verre. Det ble nok en søvnløs natt. Jeg lå å verd meg i smerte. Klokka tre på natta, kom dem inn og skulle ta ryggmargsvann-prøve. Dem måtte stikke 15 ganger før dem traff. Og det var ikke mye godt.

Ellers har dagene gått om hvernadre. Det har gått i sprøytestikk, tabeletter og plaster. Tror aldri jeg har vært så sjuk før. Legene var mye frem og tilbake. Og det var vist ganske ille en stund.
Men folk flest var snille mot meg, kom med blomseter og sendte meldinger å sa at de tenke på meg. Venner og familie var virkelig en stor støtte i denne tiden. De betyr alt for meg.

Når jeg nå sitter å skriver blogg, har jeg kommet hjem for et par timer siden. Jeg var faktisk på sjukehuset i en og en halv uke. Lenge nok. Tiden fremover skal jeg bare bruke på venner, slappe av og gå litt turer. Er nok tilbake på skolen den siste uken før påske.
Fyldrigere oppdatering kommer senere, med bilder og sånt også.